Hva skjer med litteraturen når omgivelsene digitaliseres? Hvorfor insisterer Agnes Ravatn på å skrive for hånd, Tomas Espedal på skrivemaskin, mens Carl Frode Tiller mener at datamaskinen gir frihet?
Og hva med litteraturen som bare kan leses på skjerm?
Diskusjoner om litteraturen og det digitale har en tendens til å bli svært polariserte. Er papirboken død? Kommer vi fortsatt til å tenke dype og sammenhengende tanker når teknologien synes å legge opp til det motsatte? Eller åpner den digitale teknologien opp for uante muligheter for å formidle og oppleve litteratur?
I denne boken ser Øyvind Prytz på hvordan den digitale utviklingen tematiseres i samtidslitteraturen, og hvordan de litterære uttrykksformene preges av de nye skrive- og leseteknologiene. Han undersøker hvorvidt de teknologiske endringsprosessene bidrar til å endre begreper som «forfatteren», «leseren», «boken» og «den litterære teksten».
Den teknologiske utviklingen kan vanskelig reverseres. I Litteratur i en digital tid tegnes et balansert og sammensatt bilde av digitaliseringens påvirkninger på litteraturen – og av litteraturens utforskning av det digitale – uten dystre spådommer om papirbokens død, litteraturens forvitring eller kulturens forfall.