Norske sagn

I 1835 skrev redaktør Peter Fredrik Feilberg anonymt en grundig anmeldelse av Andreas Fayes Norske Sagn (1833) i avisen Ugeblad for Skien og Omegn. For å illustrere hvilken rik sagnskatt som fremdeles eksisterte ute blant folk, ble anmeldelsen tillagt pendanter og varianter til Fayes tekster. Og for å hjelpe ham til flere ukjente sagn, og trolig også for å få fylt avisspaltene med stoff, fant Feilberg dessuten på å oppfordre leserne til å supplere ham med mer.

Av mangelfull respons må Feilberg selv ha bidratt flittig til å samle og gjenfortelle sagn, og så har han i tillegg kontaktet bekjente i Trøndelag, Østerdalen og Grevskapene og bedt dem om bidrag. Dermed har tekstmaterialet fått mer nasjonalt enn lokalt preg. Dette var trolig første gang i verden at det ble gjennomført innsamling og publisering av folkediktning gjennom dagspressen. Tittelen «Ugeblad» skyldtes at avisen, da den ble etablert i 1830, utkom med ett nummer for uka, men med to nummer ukentlig fra 1832. De publiserte sagnene ble nok mindre godt ivaretatt enn hva Feilberg håpet på, ettersom Faye aldri utga noen oppfølger, men kun en revidert utgave av pionerverket. Det er dagspressens lodd, at ingen bryr seg om gårsdagens «nyheter». Dermed har kunnskapen om det verdifulle sagnmaterialet gått nærmest upåaktet hen. Det samme gjelder Feilbergs bemerkelsesverdige initiativ. Og glemt ble også hans engasjement gjennom å stille avisspaltene til rådighet for innsamling og publisering av folkediktning.