Forestillingen om den fødte forbryter var utbredt i perioden omkring 1900. Den var sentral i den nyetablerte kriminalvitenskapen, i den voksende kriminallitteraturen og i pressedekning og offentlig debatt om kriminalsaker i hele den vestlige verden.
Den fødte forbryter undersøker hvordan forestillingen om medfødt kriminalitet fikk nedslag i den norske offentligheten, på tvers av grensene mellom litteratur og vitenskap, fiksjon og virkelighet. I svært ulike tekster og sammenhenger blir figuren «den fødte forbryter» en nøkkel til å forstå ikke bare kriminalitet, men også andre aspekter ved kulturen, individet og samtiden. Den opptrer blant annet i Arne Garborgs litterære brev om insomina og natteangst, i kulturhistorikeren Christen Collins kultur- og litteraturkritikk, i Bjørnstjerne Bjørnsons debattinnlegg om justismord og i populærforfatteren Rudolf Muus’ anonymt utgitte sensasjonsfortellinger om aktuelle og historiske kriminalsaker. Silje Haugen Warberg viser hvordan spørsmålet om «den fødte forbryter» berører det gåtefulle ved menneskets psykologi, og hvordan vi tenker oss forholdet mellom normalitet og avvik, sunnhet og sykdom. Vi får innsyn i etableringen av et nytt kriminalitetssyn og konsekvensene det fikk, både kulturelt og for enkeltmenneskers liv.